Psykisk helse

Høydeskrekk, broer og tunneler

Høydeskrekk er et av de mest brukte ordene om frykt, og et av de minst presise. Nesten tre av ti kjenner seg svimle og ustøe på en fjellkant, men bare rundt seks prosent har akrofobi – en fobi med unngåelse og funksjonstap. Det er en viktig forskjell, og for de fleste er den beroligende. For dem som i tillegg kvier seg for bruer og tunneler, er Norge et krevende land å bo i: med 1 300 kilometer tunnel på riks- og fylkesvei er det infrastrukturen som avgjør hvor de kan reise.

Oppdatert august 2026 11 min lesetid 10 kilder

Tre av ti, og seks av hundre

Den beste avklaringen i hele dette feltet kommer fra en tysk befolkningsundersøkelse med 2 012 deltakere, publisert av Kapfhammer og medarbeidere i 2015. Den skiller mellom to ting som på norsk begge kalles høydeskrekk.

Visuell høydeintoleranse er ubehaget: svimmelhet, indre uro, kvalme i magen, ustøhet og svake knær når du står høyt og ser utover. 28,5 prosent har opplevd det i løpet av livet – 32,4 prosent av kvinnene og 24,5 prosent av mennene. Det er nesten tre av ti, og det er en normal reaksjon, ikke en lidelse.

Akrofobi er noe annet. Det er en fobi, med systematisk unngåelse, funksjonstap og en tendens til å bre seg til stadig flere høydesituasjoner. 6,4 prosent har hatt det i løpet av livet, og 2,0 prosent har det til enhver tid. Debuten kommer oftest i tenårene, og forløpet er kronisk hvis ingenting gjøres.

Tallene stemmer godt med den nederlandske NEMESIS-undersøkelsen, der 7 076 voksne ble intervjuet: høyder var den mest utbredte enkeltfrykten av alle, med 4,9 prosent.

Praktisk sagt: blir du svimmel på Preikestolen, men går dit likevel, har du sannsynligvis ikke en fobi. Du har en balansesans som reagerer slik den skal. Har du derimot sluttet å gå på fjellet, sluttet å ta stigen, sagt nei til leiligheten i fjerde etasje – og merker at listen blir lengre – er det akrofobi, og da finnes det godt dokumentert behandling.

Ustøheten i høyden er ekte

Det vanligste rådet folk får er «det er bare i hodet». Det stemmer ikke.

Balansen bygger på tre kilder som hele tiden sammenlignes: synet, likevektsorganet i det indre øret, og signalene fra ledd og muskler. Kroppen svaier alltid litt, og synet korrigerer svaiet ved å måle bevegelsen mot faste punkter i nærheten – en dørkarm, en stolpe, bakken to meter unna.

Når du står på en fjellkant eller en høy bro, forsvinner nettopp de nære punktene. Det du ser, er fjern horisont og et stup. Kroppen får ingen brukbar tilbakemelding om sitt eget svai, og gjør det den alltid gjør ved usikkerhet: den øker korreksjonene. Resultatet er at du faktisk svaier mer, strammer beina og kjenner deg ustø.

Det gir to konklusjoner som trekker hver sin vei. Reaksjonen er ikke innbilt, så du trenger ikke ta deg sammen – og den er ikke et tegn på sykdom, så du trenger ikke utredes for den. Svimmelhet som oppfører seg annerledes, som anfall ved bestemte hodebevegelser, har helt andre årsaker; det står i artikkelen om svimmelhet og krystallsyke. Det du kan gjøre der og da, er å gi synet noe å jobbe med igjen: se på noe nært og fast, hold en hånd på rekkverket. Det er ikke juks, men å gi balansesystemet referansepunktet det mangler.

Bro og tunnel er to ulike frykter

«Jeg er redd for bruer og tunneler» er en setning som havner i samme åndedrag, men den beskriver to helt forskjellige ting. Å behandle dem som ett problem er den vanligste feilen på dette området.

Broskrekk

Frykten for bruer – gefyrofobi – hører hjemme i høydefamilien. Det er det åpne, høyden, vinden, vannet under og et rekkverk som ser lavere ut enn det er. Hardangerbrua har et hovedspenn på 1 310 meter, tårn som rager 200 meter over fjorden og 55 meters seilingshøyde. Det er lenge å være på en konstruksjon du ikke kan gå av.

Til det kommer en komponent mange kvier seg for å nevne. Rundt seks av ti i et tysk nettutvalg, og nesten halvparten i et klinisk utvalg, oppgir at de har kjent en plutselig impuls til å hoppe når de står høyt. Forskerne bak studien er tydelige på at dette ikke er uttrykk for et skjult dødsønske, men trolig en feiltolket sikkerhetsrefleks: kroppen rykker deg vekk fra kanten, og hjernen leser det som en impuls. Har du derimot tanker om å ta ditt eget liv, er det noe annet, og Mental Helse 116 123 er døgnåpen.

Tunnelangst

I en tunnel er det ingen høyde i det hele tatt. Det som er vanskelig, er det motsatte: det lukkede. Ingen dagslys, ingen sideveier, ingen mulighet til å snu, ingen anelse om hvor langt det er igjen, og i verste fall en kø som stopper helt. Luften, viftestøyen, monotonien og de tunge kjøretøyene som passerer tett gjør resten.

Mekanismen er den agorafobiske: frykten handler ikke om tunnelen, men om ikke å komme seg ut. Det er den samme kjernen som gjør buss og tog vanskelig, som ligger under mye flyskrekk, og som er beskrevet nærmere i artikkelen om agorafobi. Kjenner du deg igjen i at kroppen leser situasjonen som en felle, er angstens kroppslige symptomer og panikkanfall mer treffende lesing enn noe om høyder.

Spørsmålet som skiller dem: hva er du redd for at skal skje? Svarer du «at jeg skal falle», er det broskrekk. Svarer du «at jeg skal få panikk og ikke komme meg ut», er det den agorafobiske mekanismen – og da er tunnelen, heisen og bussen den samme frykten i tre kulisser.

Landet som bygde 1 300 kilometer tunnel

Her skiller Norge seg fra nesten alle andre land, og det er hovedgrunnen til at denne artikkelen finnes.

• Lærdalstunnelen er 24 509 meter lang – verdens lengste veitunnel. Den åpnet i november 2000, og en tur gjennom tar rundt tjue minutter. Tunnelen har tre store belyste fjellhaller som deler den i fire etapper, utformet blant annet for å bryte monotonien underveis.
• Tunneler på riks- og fylkesveinettet utgjør til sammen 1 300 kilometer.
• I det som i dag er Vestland fylke – tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane – finnes over tjue tunneler som hver er lengre enn fire kilometer.
• Ryfylketunnelen går 292 meter under havoverflaten og er 14,3 kilometer lang. Den åpnet i 2019 og er verdens lengste undersjøiske tunnel for biltrafikk.
• Bømlafjordtunnelen er 7,9 kilometer og har sitt laveste punkt rundt 260 meter under havflaten.

De undersjøiske tunnelene er en kategori for seg. Du kjører nedover i flere minutter, kjenner trykket i ørene, ser bare veibane og betong, og vet at det ligger flere hundre meter sjø over deg. For mange er det ikke lengden som er verst, men den bratte nedstigningen og følelsen av at hver meter fører lenger vekk fra utgangen.

Konsekvensen er praktisk, ikke bare psykologisk. Der en tunnel eller bro har erstattet fergesambandet, finnes det ingen omvei igjen. Da handler dette om jobb, om legetimen, om å besøke familien – og for noen betyr det at deler av landet i praksis er utilgjengelig.

Hvor mange dette gjelder, vet vi ikke. En SINTEF-forsker har anslått at tunnelfobi rammer «to av ti menn og tre av ti kvinner», med regionale forskjeller og mer tunnelangst på Østlandet enn på Vestlandet. Det tallet må leses varsomt. Tjue til tretti prosent ligger på nivå med visuell høydeintoleranse, ikke med fobi, og måler etter alt å dømme ubehag snarere enn en diagnose. Den underliggende publikasjonen lar seg ikke finne. Kvalitetssikrede norske forekomsttall finnes verken for tunnelangst eller for akrofobi.

Det ingen har skrevet et ord om

Statens vegvesen har en informasjonsside som heter «Trygg i tunnel». Den består av tre deler: tunnelsikkerhet, brann i tunnel og tunnelvedlikehold. Du får vite hva du skal gjøre hvis det brenner, og hvorfor tunneler stenges om natten. Angst, redsel og klaustrofobi nevnes ikke med ett ord. Heller ikke fagsidene om tunneler omtaler trafikanters ubehag. Helsenorges side om fobier nevner høyder og tunneler som eksempler, men går ikke videre.

Det eneste kjente offentlige tiltaket for denne gruppen er tjuefem år gammelt. Før Bømlafjordtunnelen åpnet i romjulen 2000, arrangerte Sunnhordland bru- og tunnelselskap sammen med Statens vegvesen et fobimestringskurs. Rundt seksti personer deltok, ble kjørt i buss ned til bunnen 260 meter under havflaten, og fikk gå ut og kjenne at det gikk fint å puste der nede. Kurset ble så vidt vi kan se aldri gjentatt, og aldri evaluert.

Det finnes heller ingen assistanseordning. I USA har enkelte brukryssinger etablerte tjenester der en ansatt kjører bilen din over for deg – Chesapeake Bay Bridge i Maryland og Mackinac Bridge i Michigan er de kjente eksemplene. Ingenting tilsvarende finnes i Norge, verken for bruer eller tunneler.

Én opplysning fra Vegvesenet er likevel verdt å ta med: målt i drepte og skadde per 1 000 kilometer er ulykkestallene lavere for kjøring i tunnel enn på veiene ellers. Det hjelper den som frykter en ulykke, og gjør ingenting med frykten for å få panikk.

Virtuell virkelighet – best dokumentert her

VR-briller brukes mot mange fobier, men den sterkeste enkeltstudien på hele feltet handler om høydeskrekk. Den ble publisert av Freeman og medarbeidere i The Lancet Psychiatry i 2018.

Hundre personer med moderat eller alvorlig høydeskrekk ble tilfeldig fordelt til VR-behandling eller vanlig oppfølging, som i praksis var ingen behandling. Opplegget var omtrent seks økter à tretti minutter over to uker, i en virtuell bygning der oppgavene lå spredt utover etasjene. Det oppsiktsvekkende er hvem som ledet behandlingen: ingen terapeut gjorde det. En virtuell coach førte deltakeren gjennom programmet, mens en psykolog bare var til stede for utstyr og sikkerhet.

Bivirkningene var små – skåren for simulatorsyke steg fra 1,6 til 3,8 etter første eksponering. Grunnen til at nettopp høydeskrekk egner seg så godt for VR, ligger i stimulusen: høyde er rent visuelt og vestibulært. Ingen lukt, ingen temperatur og ingen andre mennesker må gjenskapes, og derfor kommer VR nærmere den ekte situasjonen her enn ved noen annen fobi.

To forbehold hører med. Sammenlignet med eksponering i virkeligheten er VR omtrent like bra, ikke bedre – en samlet analyse av spesifikke fobier fant en forskjell på g = −0,15, som ikke var statistisk sikker. Og VR-basert fobibehandling finnes ikke som ordinært tilbud i norsk offentlig helsetjeneste. Enkelte private aktører tilbyr det, uten at noen norsk evaluering foreligger.

Gradert eksponering i praksis

Behandlingen er den samme for høyde, bro og tunnel: gradert eksponering, i virkeligheten eller i VR. Hvordan det foregår i timene – og hvorfor målet ikke er at angsten skal falle mens du står i det, men at forventningen din om katastrofe skal brytes – står i metodeartikkelen om eksponeringsterapi. Det som er spesielt for disse tre, er hvordan stigen ser ut.

Det er én ting som avgjør om stigen virker, og det er ikke hvor høyt du kommer. Det er om trygghetsatferden faller bort underveis. På dette området er de vanligste hjelpemidlene disse:

• Å alltid ligge tett bak en annen bil gjennom tunnelen.
• Å bare se på veimerkingen, og aldri opp eller ut.
• Å holde pusten, eller å telle sekunder til utgangen.
• Å alltid ha noen med i bilen.
• Å kjøre lange omveier for å slippe én bestemt kryssing.

Alle fem gjør turen lettere. Alle fem gjør også at du etterpå kan forklare at det gikk bra fordi du gjorde dem – og da har du ikke lært noe nytt om tunnelen. Det er den samme mekanismen som er beskrevet for fobier generelt.

Råd som ikke er unngåelse

Mye av det som hjelper i starten, kan bli et problem hvis det blir permanent. Skillet er ikke hva du gjør, men om det er på vei ut eller på vei inn.

Utfasingen gjøres i trinn, ikke over natten: ledsageren blir med, så venter hun hjemme med telefonen på, så er hun ikke tilgjengelig. Og bruk denne prøven etter hver tur: hvis det gikk bra, hva forklarer du det med? Er svaret «fordi jeg lå bak lastebilen», har tiltaket blitt en trygghetsatferd.

Beroligende midler og bilkjøring er ingen detalj her. Flere av midlene som oftest forskrives ved akutt angst, er uforenlige med helsekravet for førerkort, uansett dose. Reglene, og hvorfor «en tablett i hanskerommet» er problematisk på to måter samtidig, står i artikkelen om kjøreangst og bilkjøring – den bør du lese hvis frykten din står bak et ratt. Avhengighetsrisikoen er beskrevet i artikkelen om vanedannende legemidler. Har du barn som gruer seg, er foreldrenes egen unngåelse en av de sterkeste driverne: mer om det i angst hos barn og ungdom.

Norsk behandlingsvei

Første skritt er en avklaring du kan gjøre selv: er dette akrofobi, eller er det vanlig høydeskyhet? For flertallet er det det siste, og da trengs ingen behandling. Kriteriet er unngåelse som begrenser livet ditt, og at den brer seg.

I psykisk helsevern er du fritatt for egenandel ut det året du fyller 26, også hos avtalespesialist, og fra 1. august 2026 er alle under 18 fritatt generelt. Rask psykisk helsehjelp er verdt å sjekke, men finnes bare i 38 prosent av kommunene, og 70 prosent av kommunene med under 10 000 innbyggere mangler det.

Hos psykolog er det eksponeringskompetansen som avgjør. Du kan spørre direkte: jobber du eksponeringsbasert, hvordan legges hjemmeoppgavene opp, og kan vi trene i faktiske tunneler? Flere spørsmål finnes i første time hos behandler, og prisnivået hos private i hva en psykologtime koster. Venter du på behandling, har selvhjelp ved angst bedre dokumentasjon enn ryktet skulle tilsi.

Og så det som ikke finnes

• Ingen offentlig informasjon eller assistanse for tunnel- og broangst fra Statens vegvesen eller noen annen veimyndighet.
• Ingen norske forekomsttall for akrofobi, og ingen kvalitetssikrede tall for tunnelangst.
• Ingen VR-basert fobibehandling som ordinært tilbud i offentlig helsetjeneste, selv om metoden er best dokumentert nettopp her.
• Ingen norsk faglig retningslinje for angstlidelser i det hele tatt. Den siste er Statens helsetilsyns utredningsserie 4-99. Norsk praksis styres av internasjonale retningslinjer og lokale prosedyrer, og det er en viktig grunn til at tilbudet spriker fra sted til sted.

Spørsmål og svar